Bevisstheten i orkesteret: Om Berlioz' Symphonie fantastique
Berlioz: Harriet Smithson som Ofelia. Det var i denne rollen Berlioz så henne i Paris i 1827 — skuespilleren som ble symfoniens idée fixe. Public domain · Wikimedia Commons
Symphonie fantastique åpner ikke i et symfonisk landskap, men inne i et hode — et som husker, drømmer og leter. I sitt nye essay leser kunstnerisk leder Vegard Nilsen Berlioz' partitur som kanskje det første verket der orkesteret så åpent flyttes inn i en bevissthet: en klang som ikke peker utover mot storm eller fuglesang, men innover. Det ubesvarte hornropet, skriver han, er ikke et bilde på ensomhet — det er ensomhet. En refleksjon over forvandlingene av idée fixe, og over hva det betyr for en dirigent å gjøre orkesteret til et sinn snarere enn en forteller.
